Femme Brutal & Skitzosatan pres. Skitzokabaret @ Eiken

Über Femme Brutal & Skitzosatan pres. Skitzokabaret @ Eiken

Fornuftigheten spiller deg et puss når du for ørtende gang er på vei til seters for å iaktta det myteomspunne bandets desperate forsøk på gjenforening på tross av relasjonelle problemer, når Skitzosatan atter en gang “en gang for alle” koster ihop de mangfoldige løse skruene, etter årevis i traumebehandling for selvpåført pining i form av kunstprosjektets uovervinnelige natur: langdryge konflikter, analkløe og motstridende viljer.

Da performancebandet gikk i oppløsning for fire år siden, i sammenheng med den mye omtalte økonomiske krise (den ene fikk en større lunsjtallerken på peppes pizza enn den andre), var planen å kaste inn surtrusa og vende nebbet mot sunne relasjoner som ivaretar prinsipper om gjensidig respekt. Men i samme bevegelse som nebb-vendingen skulle skje, kom en slibrig uromaker inn fra siden med forslag om å lage et “best of woff woff” album, et album som en gang for alle skulle snøre ihop drittsekken for det seigliva bandprosjektet. Den ene med mindre lyst enn den andre, gikk de tre stygge kjerringene inn i studio der de skulle forevigjøre alt som hadde gjort dem gammel og bitter, foreldet og mursteinsaktig. Med like mye sjelelig ubehag som ved en pågående uønsket graviditet, hev de seg rundt dag etter dag med innspilling av de tonedøve belæringsreglene sine, samtidig som de bare ønsket seg bort fra hele situasjonen.

Da den pinefulle prosessen var over, og de var ferdig med selve innspillingen, var det ingen som ville ta på det surna og oppgulpsaktige prosjektet, selv ikke med de tjukkeste grytevotter og lengste pølseklyper ville noen tilby seg å hjelpe dem med mixing og mastring. Oppå et stort stellebord på Værnes flyplass kunne du finne Skitzosatan innsmørt i sin egen bæsj, de hadde reversert inn i en slags spebarnsaktig form og farge, på grunn av det utfordrende samværet som studiodagene hadde forulempet. Helsefagarbeiderne kunne ikke gjøre annet enn å bertakte den pågående foråttnelsesprosessen som var utløst av bandets uforenelige atferdsmønster.

Det skulle ta fire lange år før hjelpepleierne uheldigvis klarte å få de tre medlemmene på beina igjen. Det er uvist av hvem og hvordan den ferdigstilte LP-platen ble til, man kan knapt forestille seg en slik kronidiot med skadefryd malt i sitt spissfjesede topplokk, som har sørget for å få det såkalte kunstprosjektet realisert. Ryktene sier noe om et mørk kjellerlokale i LA, og en “business woman” med mistenkelige store og firkantede pupper. Og dermed, i sammenheng med plateslipp, trosses alle fornuftige tanker. Det som er igjen av Skitzosatans gjenferdsaktige figurer, børster av seg murstøvet, og steller i stand en noe de kaller en Skitzokabaret. Slik som alltid vet man aldri helt hva man får når det kommer til Skitzosatan, og ikke har de klart å sette ord på hva vi kan forvente oss av innhold i kvelden, som vil ta plass på et nokså samtidsriktig sykkelverksted. Som om Skitzosatan har noe med sykling å gjøre, annet enn å sykle av stien og inn i en lyktestålpe av lave forventnigner. Vi ønsker dere velkommen, men fraråder dere i å møte opp.